…Jeg har lurt på hvorfor jeg har hatt veldig skrivesperre de siste månedene. Sannheten kom ikke før jeg faktisk turte å gi meg selv et ærlig svar på hvorfor.

Årsaken er pinlig å innrømme, og jeg hadde ikke lyst å vise verden utad noe annet enn at ting gikk «på skinner». Men skal man late som at ting går på skinner, når det egentlig gjør det stikk motsatte, så blir det vanskelig å komme med noe fornuftig. Jeg kunne valgt å late som- Det er lett det i ett blogginnlegg. Men jeg velger heller å dele, så får det bare briste eller bære.

 

Jeg gikk nemlig rett i den fordømte fella som jeg lovte meg selv å ikke gå i. Men blendet av målet, mistet jeg fornuften…

Som dere vet så fikk jeg en ekstremt treningslyst etter fødselen. Det føltes ikke som jeg hadde gått med et barn i magen i ni måneder, og jeg kjente knapt at jeg hadde vært igjennom en et-døgns lang fødsel (Takker forøvrig treningen for at utdrivningsfasen gikk raskt og tilnærmet smertefritt!).

Kroppen fungerte som aldri før, energien var på topp, og kroppen responderte veldig godt på alt jeg gjorde. I tillegg så raste kiloene av med en gang jeg begynte å spise godt og ta vare på kroppen min. Jeg følte at jeg begynte å komme tilbake til meg selv.

Helt til nedturen kom…

Dette høres kanskje litt håpløst ut for noen av dere, og jeg syns faktisk det er pinlig å innrømme dette, men til og med fra FØR jeg fikk lillegutt var jeg innstilt på at jeg skulle gi meg selv 12 uker til å komme i god form igjen. Jeg skulle ha tilbake kroppen min slik den var før fødselen, og jeg skulle være like sterk. Jeg vet at mye kan skje på 12 uker, og det var tidsfristen jeg satte meg…

Jeg var fast bestemt på å vise at «dette klarer jeg!». For det er jo det vi fitnessbloggere mater egoet vårt på- vise verden at vi KAN – og kan jeg, kan alle, right?

1a465446d83de3ed6d4b818e5bd18f04

 

Men hva om de målene man setter seg ikke henger helt på greip med «den nye» kroppstilstanden, psyken, og det «nye» livet man har blitt kastet inn i?  Misforstå meg rett; jeg er opptatt av at mammaer skal ta seg tid til seg selv uten å føle seg som dårlige mødre av den grunnen, og jeg syns heller ikke at man bør gi opp drømmene sine fordi man er blitt et menneske til. Men det var dette med tidsperspektiv; Må alt skje med en gang? Må alt skje i går?

Treningen i starten var terapi for meg. Jeg TRENGTE den tiden alene for å fungere som et menneske. Det føltes godt, gav meg overskudd, og jovisst fungerte det for å få tilbake både styrke og muskler. Jeg ble mer og mer målbevisst, og jo mer synlig resultatene ble, jo mer sulten ble jeg på å bli enda bedre…

 

Helt til det sa stopp. Kroppen ville ikke mer…

Jeg hadde ikke mer energi igjen. Tanken på trening gjorde meg dårlig. Knebøy, som alltid har vært en glede, var plutselig noe jeg grudde meg til. Benkpress det samme. Jeg fikk tilnærmet makspuls etter noen få pullups, og tanken på å fullføre øktene jeg hadde startet på tappet energien enda mer. Jeg hadde rett og slett kjørt meg for hardt.

Ikke nødvendigvis på trening, da jeg føler jeg har tatt det greit med ro under selve treningen, men midt i en alt for hektisk hverdag ble det for mye for meg. Jeg mistet all energi, kunne sovne når som helst, jeg var svimmel, uvel og orket ikke tanken på å gjøre noe som krevde tankevirksomhet eller fysisk aktivitet.

Jeg konkluderte med at jeg nok sikkert hadde jernmangel, det kunne jo umulig være jeg selv som hadde pushet meg for hardt? Jeg KAN jo dette faget. Eller? En test hos legen viste at alle prøvene var normale. Hormonene var normale, og det var ingenting å si på helsa medisinsk sett. Likevel var jeg ekstremt sliten. Bare det å gå opp en trapp var heftig nok. Jeg dro et par ganger på trening for å få bekreftet for meg selv at det ikke bare var latskapen som hadde tatt meg. Men når man er utkjørt etter 15 minutters trening er det et tegn på at ting ikke er helt som det skal.

 

Jeg hadde rett og slett gått meg litt vill i min egen vilje og mitt eget ego.

 

Jeg forventet at jeg skulle klare å sjonglere med tusen ting på en gang. Jeg hadde jo klart det før, hvorfor skulle det ikke gå nå? Flytting, oppussing, støv og kaos, salg av leilighet, amming og barnepass, jobb, og trening kombinert med et fryktelig dårlig kosthold(!) burde jo gå det, ikke sant? Hadde jeg hatt en kunde som hadde fortalt meg at dette var hverdagen hadde varsellampen min gått med en gang. Hvorfor så jeg det ikke selv?

 

allthethings

Medisinsk som sagt, så fungerte ting som det skulle. Men mye tankevirksomhet, lite hvile, våkenetter og kaos på alle kanter kan fort bli heftig for nervesystemet. Når kroppen ikke vil, så nytter det ikke hvor mye viljestyrke man har.

Er det stopp, så er det stopp.

Jeg tror ikke treningen i seg selv er årsaken til dette, men jeg tror kombinasjonen av flere ting i en og samme settting var en utløsende faktor. Som jeg også har nevnt tidligere, så har jeg hatt en utfordring med å få i meg nok mat. Når man i tillegg skal amme en liten en, så er det ENDA viktigere at man virkelig er påpasselig med matinntaket. Selv startet jeg ut veldig bra, men klarte ikke opprettholde gode vaner når det ble kaotisk. Jeg tydde til lette løsninger som questbars, yoghurt, proteinshaker, og koffein TIL FROKOST, MIDDAG OG GJERNE KVELDS!!

Det er så rart for når man er midt oppi det, så virker det som en god løsning for folk i farta. Det er jo «sunn mat», ikke sant? Fader, sunn mat har ingenting med saken å gjøre; man trenger ORDENTLIG mat! Det er helt greit å ta questbars etc. som mellommåltid, men det er IKKE greit som hovedmåltid! Vær så snill jenter, lov meg å ikke gå i samme fella.

Jeg tok meg en god prat med mentor Børge Fagerli, og han har hjulpet meg på rett kjøl igjen. Det blir straks mer virkelig når man hører andre si at man er litt ute å kjøre. Man er så god til å fortelle andre hva de bør gjøre, men når det kommer til seg selv er det fort å bli blind.

silje mariela baby

 

Jeg har heldigvis begynt å komme til hektene igjen. Er ikke 100% i farta, men jeg tar en dag av gangen. Overskuddet er i hvertfall på en stigende kurve, og jeg tror aldri jeg har vært så takknemlig for følelsen av overskudd før. Tidligere tok jeg bare tatt det for gitt at det var der.

Dette er ikke en episode jeg er stolt av, men jeg kan med sikkerhet si at jeg har lært. Jeg har rett og slett forventet litt for mye av meg selv til å være nybakt mamma. Jeg trodde jeg «tok vare» på meg selv, men det viser jeg at jeg har gjort det stikk motsatte…

 

Misforstå meg rett;

Trening går jeg 100% god for etter fødsel

Egentid går jeg 200% god for etter fødsel

…Men å forvente at man skal være superkvinne på alle punkter i livet, på den tiden i livet at kroppen trenger ekstra ro og omsorg; Dèt er toppen av galskap.

Jeg har alltid likt det litt ekstreme, men jeg har nådd min grense. Du kunne nok sikkert sagt «Hva var det jeg sa!». Bare synd det ikke nytter å bli fortalt hva man bør gjøre. Man må som regel oppleve det selv.

Egen coach!

Jeg har nå tatt til meg mitt eget råd, og skaffet meg en egen coach. Jen Comas heter hun, og hun skal følge meg opp i noen måneder fremover. Jeg er i trygge hender, og kjenner allerede at overskuddet og treningsgleden begynner å komme tilbake. Det føles veldig godt. Men ja, som coach er jeg litt småbitter på meg selv. Ikke for at jeg har «feilet» som coach, men for at jeg hadde det så travelt med å bevise at «jeg kan!», som førte til at jeg kjørte kroppen min i grøfta en tid den hadde trengt mer tid og pleie enn noen gang før…

evolution_super_6518Sammen med min coach tar vi nå et stort skritt tilbake, for å komme to skritt frem…Jeg tar tiden til hjelp.

Dessuten; hva skal man med en kropp som er flott å se på, om den ikke fungerer i hverdagen?

Takk for at du leste!

Stor klem fra Silje Mariela

 

 

 

Silje Mariela

49 comments on “Et skritt frem-To tilbake…”

  1. Tusen takk for et flott og ærlig innlegg. Jeg fikk baby for 7 mnd siden, og det er først nå jeg føler at overskuddet begynner å komme tilbake. Det hjelper ikke på samvittigheten å lese at «alle» andre greier å fortsette med samme treningsmengde som før, når man selv føler seg sliten inn til margen. Så det var litt godt å lese at det kanskje ikke var hele sannheten likevel.

    Jeg har selv vært nødt å redusere treningsmengden og intensiteten. Fra tidligere 6 dager i uken er jeg nå lykkelig om jeg får til tre. Styrken er ikke den samme som den var, men det kommer seg gradvis. Jeg har heldigvis ikke dårlig tid, dette er jo selve livet. Viktig å puste litt også!

    • Tusen takk for hyggelig tilbakemelding på innlegget. Var litt redd for å legge det ut, men om dette kan hjelpe noen der ute, så er jeg veldig glad for det.Så dine ord var noe jeg satt stor pris på.Takk;) Det er som du sier; vi har ikke dårlig tid, så få rvi heller skynde oss sakte da;)

  2. Du er så menneskelig. Det er nettopp derfor du er en del av livet mitt. Takk gud for deg silje Mariela. Du er så dyktig. Dyktig til å vise lesere, kunder og andre på at du lever realistisk. Med din personlighet og kunnskap gjør du verden til et bedre sted. ( i denne fitnessverden )
    Takk! Jeg henter så mye inspirasjon og notivasjon fra deg. Du aner ikke !!!! Stå på flotte jenta. Jeg følger med deg 🙂

  3. Liker ærligheten din 🙂
    Her fikk vi en liten prins for 5,5 mnd siden og jeg har ikke kommet skikkelig i gang med treninga enda. Har rett og slett ikke hatt overskuddet. Men håper på å snart komme i gang! Gledet meg som en liten unge til babyen ble 6 uker, men da han var 6 uker så var ikke treningsgleden til stede i det hele tatt 😉

  4. Flott å lese et ærlig innlegg, har fulgt deg lenge og har sett at du ikke har hatt det helt topp, da er det godt å få hjelp til å takle det! Et tips fra meg at kan det være du har vært litt borti en fødselsdepresjon? Det er en stor omveltning, jeg selv var innom det da jeg fikk eldste, og angrer på at jeg ikke tok det opp med helsesøster eller familievernkontoret tidligere så jeg kunne hatt det bedre med meg selv der og da. Masse lykke til videre, stor klem fra meg! 🙂

    • Tusen takk for dine ord. Jeg vet ikke helt jeg, men ting føles iallefall likere nå. Hjertelig for at du deler. Tror mange kan ha hjelp av det! Det er sjeldent noen snakker om det, men det er så viktig å være klar over at det skjer fler enn man tror <3

  5. Jeg syns du skal være stolt over deg selv som er så open, det er ikke mange av oss som hadde lagt det ut på bloggen sånn helt uten videre. Det er jo skremmende å gjøre seg selv sårbar for andres meninger, det er sånn jeg ville følt det. Jeg skjønner godt at det måtte følt som et nederlag for deg at du ikke klarte det du ville, men en lærer så lenge enn lever. Når en erfarer det selv så vet en jo utrolig godt hvordan andre har det i samme store forandringer i livet. Det er et godt utgangspunkt til coaching 😊 Jeg har nok mange ganger urealistisk mål til meg selv mange ganger.. så vi kan alle lære av hvordan det ikke alltid er like lurt. Jeg syns du e fantastisk, og i mitt synspunkt selv om det kanskje ikke betyr så mye er at du ser kjempe flott ut 😊

    Linda xx

  6. Flott innlegg, Silje Mariela!
    Det er så viktig det du skriver angående det å være fitnessblogger og det å være sterkt opptatt av å vise/bevise AT DU KAN. Men så svikter psyken og kroppstilstanden av forskjellige grunner. Det er så mye snakk om kropp, uten at det også er snakk om psyken vår opp i det hele. Det er forståelig, sånn i forhold til det du skrev. Nemlig om at vi skal vise AT VI KAN og FORVENTE at vi skal være SUPERHELTER opp i alt. Man skal jo alltids være så sterk og helst ikke vise svakheter … det er sånn de fleste tenker.. til de faller..

    »Hva skal man med en kropp som er flott å se på, om den ikke fungerer i hverdagen?»
    Så bra at ei så flott og inspirerende dame som deg velger å dele dette med oss. Vi trenger å lese flere slike innlegg og lære at kropp og psyke henger sammen, og at det noen ganger er lov å falle. Det er sånn vi også blir sterkere til slutt.

    Takk kjære SIlje Mariela.

  7. Tusen takk for ditt erlige innlegg! Jeg har selv følt meg misslykket fordi energinivå mitt svinger så ekstremt i etterkant av at jeg ble mor. Det ble ikke som jeg så for meg. Barnet vill ikke kjøre i vogn og sover lite. Vanskelig å beregne matinntaket ift amming. Hun er det beste som har skjedd meg, men det er mye jobb når barnefaren er selvstendig næringsdrivende. Jeg tenkte selv det var bare å trene hjemme når barnet har lagt seg, men så er d husarbeid og tusen ting som må fixes. Fortsatt positiv 🙂 men så godt at dere som virker som glansbilder og motivatorer også kan være menneskelige 🙂

    • Hei kjære Anja! Det er så leit av vi skal se oss selv som mislykket fordi vi ikke lever opp til forventninger vi selv har skapt oss. Jeg håper du finner rytmen etterhvert. Jeg VET at vi begge kommer sterkere ut på andre siden. <3

  8. Hei!
    Flott du er åpen og ærlig- livet som nybakte foreldre er gjerne ett skritt frem og to tilbake. Ikke minst lærer en seg selv å kjenne. Håper mange tar til seg det du skriver her Mariela. Perfeksjonistsamfunnet kan fort ta knekken på mammaene som skal klare alt.
    Dere blogger har et kjempeansvar opp mot dette- da dere er forbilder for de mange der ute som sluker alt av bilder og informasjon. Hadde ønsket meg at flere . Flere bilder hadde tatt det ansvaret mer alvor slik som du her gjør Mariela.
    Lykke til videre med lillegutt . Det er ei tid du aldri får igjen. Hard trening kan vi gjøre hver dag når tiden er klar for det.

  9. Kjedelig å lese at du har vært så langt nede:( men godt også å se at alle bloggere bare lever på rosa skyer med overskudd nok til hele familien, og treningsglede ut av en annen verden. Snuppa mi er nå 13,5 mnd. Trente så vidt det var i starten, men går nå med konstant underskudd. Har også vært hos legen for å sjekke alt, men alle prøver var bra. Fungerer til nød en hel arbeidsuke i barnehage, men det hjelper lite å fungere på jobb, når man nesten er zombi når man kommer hjem og skal ta vare på sitt eget barn og familie. Har veldig lyst til å begynne å trene igjen, i håp om at det kanskje kan hjelpe😊 men med dårlig økonomi blir det iallefall ikke med coach 🙁

    Ønsker deg masse lykke til framover😊 og godt å høre at du er på bedringens vei👍❤️

    • Så leit å høre at du er litt på samme stien. Det er ofte slik at om nervesystemet får seg en overload, så kan man få seg en real energiknekk og vel så det. Det er derfor det er så viktig å ta signalene på alvor. Om man ikke gjør det, så kan det ta lang tid før man er tilbake til seg selv igjen. Desverre vises ikke alltid dette på prøver, og man er ansett som frisk, selv om man går på reservetanken. Jeg sender deg masse gode tanker. Håper at du kommer till mer til deg selv igjen. Selv kjører jeg veldig korte økter nå, og det føles veldig bra. Kanksje noe du kan prøve selv; styrke tre ganger i uken, men 5-7 min rolig cardio etterpå. Om du har kun 3-5 øvelser på styrken er det mer enn nok. Ønsker deg også masse lykke til videre Silje!

  10. Du er ikke den eneste som har gått i den fella. Jeg tror alle førstegangsmødre sier til seg selv at ting ikke skal bli så annerledes når man får barn. Man skal beholde seg selv oppi alt og ikke bare bli mamma. Jeg er helt enig i at trening og egentid er bra (jeg begynte selv å løpe mye etter barn nummer to fordi jeg ble kokko av å gå hjemme med en unge som bare skrek). Men ting endrer seg når man blir mamma, både kropp og sinn. Ikke nødvendigvis til det dårligere, men man trenger litt tid på å omstille seg, finne nye måter å løse ting på og nye måter å trene på kanskje? og i starten tar dette tid. Det virker som du har kommet veldig langt, også i å finne tilbake til deg selv. Lykke til 🙂 Jeg heier på deg.

  11. Hei Silje
    Synes det er så bra at du kan vise at du bare er et menneske, du har ikke sviktet som Coach, men du har sviktet deg selv litt. Men så lenge du ser det selv og skjønner at du må bremse litt, er det jo kjempe fint. Vi andre her ute trenger en person som deg . Sånn at vi ser at det faktisk er lov å være sliten og lov og lytte når kroppen sier ifra at den ikke klarer mere. Du kommer deg du, må bare ha litt tålmodighet , lykke til fremover og håper du fortsetter å blogge når ting, er på rett vei 🙂
    mvh
    Astrid

  12. Kjære deg Silje Mariela!
    Talk for at du deler <3 Det viser en stor styrke å tørre det. Livet blir litt snudd opp ned når man får barn. Kjenner til alt det der. Godt å høre du er på rett vei nå, og har en coach til hjelp. Ønsker deg lykke til på veien! Er sikker på du er en fantastisk mor for lillegutt, men husk å ta vare på deg selv og. Stor klem 🙂

  13. Hei Silje Mariela 🙂
    Jeg har slitt med formen i flere uker og har trodd at jeg bare trengte litt hvile. Har hatt ferie og tatt det med ro, også på treningsfronten. Men det blir ikke så mye bedre, og jeg kjenner meg sånn igjen i beskrivelsen din.. Nå er min minste over to år; men det har nok vært litt mye her også, slik du beskriver om enn på litt andre måter. Hva gjør man da..? Livet stopper jo ikke opp og venter, og man må jo bare henge med i hverdagen, med tanke på ungene, jobb og hjem… vil ikke slutte å trene heller. Har ikke mulighet til å hyre en coach nå, selv om jeg gjerne skulle gjort det. Kan du ikke skrive litt mer om akkurat dette? Fantastisk at du deler, veldig godt med litt ærlighet på akkurat dette området. takk 🙂

    • Hei kjære deg! Så leit å lese <3 Høres ut for meg som at et par grep bør gjøres for at du skal komme deg back on track igjen. Det å ikke ha overskudd er ikke noe god følelse. Spesielt ikke når man har barn man skal ta hånd om i tillegg. Det første jeg kan anbefale deg å se over nå i første omgang er kostholdet ditt. Det er en fin plass å starte.

      Selv benektet jeg først at det var noe i veien med det, da jeg som sagt spiste "sunt". Men når jeg fikk sett nærmere på det, så var det ingen tvil om at en del av problemet lå der.

      Ønsker deg lykke til i dagene og ukene fremover. Minsk litt av kravene til deg selv, og forsøk å ikke gap over mer enn du klarer. Jeg vet det er vanskelig, fordi man "klarer jo hvis man vil". Men det er likevel ikke alltid man bør gjøre det selv om man kan, hvis du skjønner.

      Klem til deg.

  14. Så flott du skriver ærlig om dette. Det er ikke bare bare å få barn. Lite søvn, lite mat og masse hormoner sier seg selv at til og med den tøffeste kan gå på veggen. Når jeg fikk mitt første barn for snart 17 år siden var barsel tiden hellig. Både for mor, baby og far. Det samme var det når jeg fikk barn for 11 år siden og 4 år siden. Nå venter jeg nr 4 i november og ser med gru på hva dere unge førstegangs fødende kvinner har tenkt av planer for barsel tiden. Ikke minst hvilken krav dere setter dere til kroppsmål under graviditet. Du måtte desverre erfare dette på kroppen, men det er så flott at du deler denne erfaringen. Nytter sikkert lite at «gamle» damer som meg sier noe 😉 Men jeg gjør det likevel… Ta det med rooooo. Slapp av! La huset flyte. Spis det du vil ha og få i deg nok kalorier. Slanking kan du vente i mange mnd med. Nyt babyen. Bli kjendt med din nye kropp og din nye tilværelse. SOV NÅR DU KAN! Ikke sett deg for store mål og oppgaver, men ta ting som det kommer. Kroppen din er ikke kvitt hormoner og er normal før det har gått omtrent 2 år.. Noen før andre senere.. Ingen er like så ikke mål deg med andre. Kjør ditt løp.. Ikke andres.
    Lykke til videre og gratulerer med flott baby<3

  15. Tusen takk for dette innlegget! Jeg var superkvinne både etter barn nr en og to, nå etter nr tre gikk det derimot «i dass». Gikk greit å trene i en periode og da overdrev jeg sikkert og endte med en utslitt kropp som sa stopp. Baby er nå fyllt ett årog fremdeles sliter jeg med både lite energi og ork.
    Har heldigvis lært meg å droppe den dårlige samvittigheten jeg slet med de første mnd uten trening. Jeg har født tre barn på fire år, jeg har lov å ligge litt på sofaen 😛
    Kjenner endelig at jeg gleder meg litt til å komme igang igjen og det er lenge siden. Gudene skal vite at det blir godt med den egentiden 😉

    • Det er på en måte litt godt å høre at vi er flere, så tusen takk for at du deler med meg <3 Jeg håper at du finner tilbake til energien og overskuddet du også. 🙂

  16. Tusen takk , dette tror jeg er noen av de bedre blogginnlegg fra en
    blogger jeg har lest på lenge👍😊 jeg har selv født en sønn- keisersnitt for 7 uker siden og siden man strengt tatt skal vente litt lengre med trening etter keisersnitt så har jeg sitret etter å komme tilbake til mg selv igjen. Jeg har vært helt på høygir , gått masse turer, gjort bekkenbunnstrening, fikset og ordnet hjemme, lekt meg litt forsiktiged treningsstrikk, vært sosial og levd på lite søvn. ( lagt meg ved 12-01 på natten med nattamming1-2 ganger og stått opp ved 7 tiden og ikke sovet/ hvilt på dagtid).og i matveien ble jeg dårlig. Masse søtt, uregelmessige måltider osv . Og nå begynner kroppen si i fra at dette ikke er greit. Så nå har jeg roet ned og prøver ta hensyn til at kroppen trenger tid etter 9 måneder graviditet. Søvn og riktig næring først så får alt det andre komme gradvis . Så tusen takk dette innlegget var veldig inspirerende og lese og respekt til deg som tør skrive om annet enn bare glansbildet. Flott at en godt trent person kan vise ovenfor omverden at kroppen trenger tid og hensyn etter graviditet og fødsel😊

    • Ahh..du har så rett i det du sier! Bare litt typisk at vi skal finne det ut først når kroppen begynner å skurre. Men vi får ta tiden til hjelp, og skynde oss litt saktere;) Lykke til videre, og gratulerer så masse med den lille!<3

  17. Heia!!
    Hvis det er noen trøst så er det nok ikke uvanlig å planlegge for mye når man skal ha Nr.1…noen melder seg på videreutdanning, planlegger å jobbe eller som deg planlegger trening og kropp!! Ingen skam i dette!! Den første tiden med barn er tøff for de aller aller fleste, men man ser det best i ettertid!! Godt du fikk stoppet i tide og godt du har gode folk rundt deg!!
    Jeg er gravid med Nr.2 nå og har ett mål…skal skal koooose meg myyyye mer med den lille og planlegge hverdagen mye bedre. (Har to barn i huset fra før) Håper jeg klarer å nå målet mitt om å jenke kravene!!
    Masse lykke til videre!! Du kommer til å klare deg veldig bra skal du se!!;))

    Klemklem!!

    • Hehe, ja, det er liksom så lett å planlegge. Men det er uten tvil en helomvending dette livet med barn, så istedet for å tviholde på det gamle, så er det nok greit å heller tilpasse seg det nye på best mulig måte <3

  18. Man er sterkest når man innrømmer sine feil og svakheter. Og jeg mener; herregud du har fått en unge!! Og finn én person som helt ærlig kan si at de har klart å gjennomføre alt du skrev uten å møte veggen? Den personen må være umenneskelig! Jeg har igjen i overkant av tre uker til termin med nr to, jeg har ikke fått trent på LENGE pga bekkenløsning fra helvete.. Og jeg kan ikke vente med å få begynne å trene igjen.. Jeg og har satt meg mål, jeg har bare ikke satt noe tidsfrist, for med to barn, gubbe og hus så er ikke trening førstepri, men gud hjelpe meg jeg gleder meg til pappa skal få ta unga en time mens jeg jogger meg en tur eller trener styrke!! Bøyer meg i støvet for at du tørr å stå frem med dine «svakheter», men du, det er ingen svakhet! Tøffa!! Stå på! Og du ser alldeeeeles smashing ut!!! Hilsen hvalrossen! 😊

  19. Hei Silje.

    Jeg kommenterer så å si aldri på blogger jeg leser, men dette innlegget blir et unntak med glede. Takk for at du forteller oss at måten du framstiller ting på ikke nødvendigvis er virkeligheten, ikke bare for oss lesere, men også for deg selv. Bare at du faktisk skriver dette innlegget synes jeg beviser nok en gang at du er et godt forbilde. Å jobbe seg i hjel for en plettfri fasade er noe som både jeg og garantert mange flere sliter med. Takk for du skriver et bånn ærlig innlegg om dette, det gir nok en reality-check til flere som leser dette i samme situasjon. Jeg synes du er rå og ikke minst så blir jeg veldig motivert av å lese bloggen din. Jeg sitter igjen med følelse av at det er lov å være menneske + at det ikke bare er jeg som føler at livet er blitt slik at man må pynte litt på fasaden til en hver tid og situasjon. Det store spørsmålet er jo om man pynter på fasaden mest for sin egen del eller for man er redd for hva andre mener? Det er i alle fall en annen diskusjon. En coatch er forresten noe som mange burde benytte seg av, og jeg tror du vil få mye god hjelp derfra (snakker av egen erfaring). Takk for at du skrev dette innlegget Silje. Du har virkelig all grunn til å være stolt av deg selv! 🙂

  20. Som om jeg skulle skrevet det selv. Jeg la på meg altfor mye i svangerskapet, hele 27 kg, selvom jeg trente godt og ikke lå på sofaen og stappet i meg. Dette skulle jeg selvsagt rase av meg etter fødsel ved hjelp av amming og trilleturer slik alle andre klarer! Vel, ammingen fungerte ikke, og jeg fikk flaskebarn etter 6 uker. Da stoppet vekten også. Mangler fortsatt 13 kg og jeg skal innrømme at jeg stresser og er litt i overkant besatt over å gå ned resten SNAREST. Huset skal være strøkent, jeg løper på mølla mi, triller turer for harde livet, lager mat til mannen kommer hjem fra jobb hver bidige dag, vasker klær (ja, den dunken blir jo ALDRI tom), leker med mini, handler og jeg vet ikke hva. Så er jeg skuffet over alt jeg ikke rekker og har overskudd til?! Ærlig talt! Nå må vi ta oss en bolle (kanskje ikke en hvetebolle, sådan) og roe ned noen hakk. Nyte tiden! Trene fordi vi har lyst og ork, ikke fordi vi føler vi må. De vokser så fort disse små..
    Dette ble langt, men innlegget traff meg akkurat der jeg trengte det som mest. Takk!
    Klem fra en Silje til en annen som også ble mamma for 3,5 måned siden.

    • Sender deg en stor klem Silje. Og gratulerer med den lille! Det å bli mamma er en omveltning. Bare lov meg at du ikke stresser? Har du anledning å sende meg en epost forresten?

  21. Kjempe flott at du setter ord på det som nok mange tenker! Som jordmor og småbarnsmamma (til Emma 4 år og Mille 6 mnd) vet jeg at det ikke alltid er samsvar mellom forventningene man har til å bli mor og hvordan det faktisk er. Den første tiden kan være rolig, men så begynner barnet å kreve mer. Godt at omverden får se at ingen er superwomen, men et menneske. At det er lov å være sliten og si det. Lykke til med treningen 🙂

  22. Jeg blir så glad når en fitness trener og coach som deg kan skrive at det er ikke alltid dans på roser 🙂 Liker å lese slikt, mange coacher som ikke innrømer slikt. Hilsen ei som var ganske så dårlig etter fødsel og mistet 10 kg på 2 uker.

  23. Hei! så fint av deg å legge alle kortene på bordet. Jeg er gravid i uke 28, og bekymrer meg ganske mye for hvordan formen min har tapt seg, og hvordan jeg skal klare å bygge den opp igjen etter fødsel i november. Når jeg har lest bloggen din har jeg tenkt at jeg er misunnelig for at det har virket så enkelt for deg (og antatt at det kommer til å bli tøft for meg), men skjønner nå at det i bunn og grunn er like tøft for alle. Har gått fra seks treningsøkter i uka til tre i ukene jeg har følt meg bra, men ser for meg at det blir en skikkelig kamp å komme tilbake der jeg var. Men til syvende og sist håper jeg egentlig at det å få lillemann endrer fokuset mitt, så jeg slipper bekymre meg og alltid ha dårlig samvittighet. Det er viktigere å kunne være fornøyd med tre treningsøkter i uka, enn å ikke klare å kjenne seg tilfreds noen gang..

    • Først av alt; gratulerer <3
      Nei, om det har virket enkelt var det fordi jeg først trodde (og opplevde det) som enkelt. Men jeg ser i etterkant at det ikke stemte helt. Og det føler godt å h innsett det nå. Var selv den som trente 6-7 ganger i uka. NÅ er jeg faktisk fornøyd med de tre øktene jeg får inn. Jeg ble nødt å ta et skritttilbake, men nå fungerer kroppen mye bedre, og jeg har endelig energi igjen:) Masse lykke til med siste innspurt!!=)

  24. Åh, det der var litt godt å høre! Selv har jeg en gutt på fem uker, og jeg stresser sånn med å få tilbake kroppen min og at buksene mine i XS skal passe igjen, noe de ikke gjør. Og det er såå frustrerende!!! Samtidig føler jeg meg ikke så ille, men kjenner på presset fra alt rundt meg, om at jeg må bli fort «tynn» igjen etter fødsel. Og jeg hater at jeg tenker sånn. Skulle heller ønske jeg ikke tenkte så mye på det og la kroppen hente seg inn etter svangerskap og fødsel. Men fra nå av skal jeg være mer tålmodig og spise det jeg ønsker, og bare nyte tiden. Trening får jeg ta når jeg får tid og har lyst igjen. Tusen takk for kjempefint innlegg!!! <3

    • Jeg kan kjenne meg igjen i det du skriver her. Husk det at lille kun er 5 uker, og at du har mer enn nok tid når han blir litt større til å trene mer. Tøft å innse fra tid til annen, men det er sant. Tusne takk for hyggelig tilbakemelding!<3

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *