MENTAL FITNESS, TRENING OG JENTESNAKK

Baby og karriere- er det et valg man tar?

Hadde lyst å dele noen tanker med deg i dag. Jeg har gått mange runder med meg selv, og jeg holder fremdeles på å kværne. Jeg er 34 år. Jeg har opplevd å bli mamma. Noe som uten tvil er det største som har skjedd meg. TIL TROSS for at jeg var fast bestemt på å aldri få barn. Og til tross for at det ble en røff start. Mentalt. Allede fra jeg fikk vite at jeg var gravid gikk hodet i spinn. Men jeg var fast bestemt på at ingenting skulle få endre meg. Ungen måtte bare komme den.

silje mariela mammalivet

Selvsagt blir alt snudd på hode. Fra å være kun fokusert på seg selv, til å ha noen som er avhengig av deg er noe man ikke kan forberede seg på. Uansett hvor hardt du prøver. Det ble en omstilling. I tillegg gikk kropp og hormoner i stå og det første året føltes som et svart teppe lå over de positive tankene mine. (p-pillene sin feil, for det lettet dagen etter at jeg sluttet. )

Det tok 3 år…

Det skulle likevel være en vei å gå frem til jeg følte meg som meg selv igjen. Jeg ser nå at det faktisk har tatt meg 3 år. 3 år!!! Det skremmer meg litt. Hovedsaklig fordi en del av meg nå endelig er klar for å fokusere mer på meg og mitt igjen, kundene mine, jobben min. Som jeg elsker ! Men så har du den gnagende stemmen om at du kanskje bør tenke på å få en til…? Klokka tikker…Og ja, jeg ønsker jo å oppleve det på nytt.

Men jeg har sånn savnet å være meg selv. Og jeg er der nå! Skal jeg våge å risikere å “ødelegge” det? Hva om det blir tre nye år “der nede”? Det tror jeg søren ikke jeg har lyst til. Det MÅ jo ikke bli sånn. Tankene er der likevel. Er det egoistisk som tenker sånn? Det er så rart å kjenne på at man har et brennende ønske om å få en til, samtidig som ønsket er like stort i motsatt retning.

Det å bli mamma gjør deg så sårbar. Mer enn jeg kunne forestille meg! Trenger jeg virkelig mere sårbarhet nå? Jeg vet ikke. Jeg vil vokse, styrke meg, finne meg selv mer, utvikle meg. Bli mentalt tøffere (og forberedt) på eventuell en nummer to. Men spørs om det er en illusjon? Aner ikke…

Nå høres det sikkert ut som Eirik ikke har noe han skulle sagt. Det har han selvsagt 🙂 Men trengte å sette ord på mine tanker rundt dette. Det hjelper. Takk for at du leste hit ned <3

baby og karriere

 

 

 

Det er godt å rable litt. Kværna går jo, selv om jeg ikke alltid skriver om det her inne. 😛 Ønsker deg med dette en nydelig dag videre=) I dag blir det forøvrig en tur til Oslo i et superspennende møte som jeg GLEDER meg til. Kanskje kan det lede til at en drøm som går i oppfyllelse…Jeg har hvertfall sommerfugler i magen…

Dagbok fra første uken som gravid

Hei jenter!

Ok, sånn helt ærlig. Da jeg først fant ut at jeg var gravid med Aron, så fikk jeg mildt sagt sjokk. I dag er jeg superglad for at alt ble som det ble, men den dagen testet viste to streker, da var jeg ikke særlig høy i hatten. Men hvorfor deler jeg dette nå?

Jo, jeg satt nemlig å så gjennom en del gale dokumenter på macen min. Så kom jeg over graviditetsdagbok mi. Fra dagene jeg fant ut at jeg var gravid, og litt uti. Desverre skrev jeg ikke så mye den tiden, da jeg var rimelig ute av meg selv. Jeg hadde også lovt meg selv at jeg ikke skulle dele noe av det jeg skrev. Helt til jeg nå har skjønt at flere går med de samme tankene.

I tillegg er det så mange rundt meg nå som er gravide, og jeg hører at mange går rundt med mange av de tankene jeg selv hadde.

Derfor vil jeg gjerne dele “Dagbok del 1” med dere. Jeg tenker, hvorfor holde deg for meg selv. Alt har jo gått fint. (Selv om jeg først NÅ begynner å komme til meg selv igjen, etter et par år.) Likevel. Jeg legger det ut her, så får de av dere som har lyst å lese, lese. Hvis det ikke er interessant, så la vær;)

silje mariela graviditet

Her er det første brevet jeg skrev til meg selv:

Svangersskapsuke 5:

Jeg lever på misosuppe. Misosuppe, loff og oboy. Det er det eneste jeg får i meg om dagen. Det er en uke siden jeg fant ut at jeg var gravid. Og det føles rart å skrive. Det er liksom som at jeg ikke helt har akseptert det enda. At jeg ville ha barn har jeg alltid stilt spørsmålstegn ved. Det har aldri vært en sikker greie for meg, og jeg var i tvil om jeg i det hele tatt skulle ha egne barn.

Jeg er nå 30, og for de fleste er det ok naturlig å tenke i de baner. Det har bare ikke vært naturlig for meg. Jeg har hatt mer enn nok med meg selv og mitt, og særlig med en oppstart av selskap og selvstendig næringsdrivende, hvor det sjeldent er nok timer i døgnet til alt av gjøremål så har barn vært uaktuelt. . jeg fnyser fremdeles av ordet barn, og tanken på det i det hele tatt.

Hvordan i all verden skal jeg klare dette?

Businessen er så vidt oppe og går. Det har ikke vært mye action på den fronten der på grunn av diverse hendelser som har satt meg litt tilbake, men jeg begynte å få stablet ting opp på beina igjen, og alt var egentlig planlagt. Mange ting som skulle gjøres innen lansering av nye nettsider, og selv om jeg visste det kom til å bli mye jobb så var det uansett klart at jeg skulle få det til. Hadde jo tross alt bare meg selv å forholde meg til.

Kroppen føltes merkelig. Det var noe som ikke var helt som det skulle. At menstruasjon hadde gått noen dager over tida tenkte jeg ikke ås mye på. Jeg hadde sluttet på p-piller for kun få måneder tilbake, noe som tilsier at syklus neppe er helt i gang allerede etter så kort tid. Menssmerter hadde jeg for så vidt også, og ømme pupper. Som hver gang på denne tida av mnd. Likevel var det noe som ikke stemte. Det er nok denne intuisjonen vi kvinner bare har til å merke at noe er utenom normalen.

Joda, var det ikke det jeg fryktet. Testen var positiv og det var ei fortvilet frøken som hoppet oppi senga til mannen, og ikke klarte å få frem et ord. Hva var det jeg fryktet? Jo først av alt var jeg redd for å si ordene, i fare for at det da kom til å bli virkelig. Snak om benektelse. Deretter var det frykten for hvordan det ville bli mottatt. Her var jeg også usikker.

Det er nok noe slikt vi alle frykter. Det kan liksom være make it or break it for et forhold. I mitt tilfellet var det make it. Gutter har en fantastisk rasjonell måte å se ting på noen ganger, og jeg skjønner nå greia med yin og yang.

Så ja, hvordan har da den første uken vært?

Vel, for å være ærlig; helt rævva! Jeg mener, innimellom har det vært hyggelig og det kiler litt i magen av å tenke på det, men andre tilfeller så har det vært frustrasjon, tvil og redsel for hvordan det i det hele tatt skulle å.

De fire første morgenene våknet jeg opp med tanken at dette går bare ikke. Tanker som hvordan skal jeg få til å ha en business i gang med et barn tilstede, hvordan skal jeg, som i egne øyne, er et barn selv klare å ta vare på noen andre enn meg selv.

Det har gått seg til i løpet av dagene. Ut på kvelden så føltes ting ok igjen, før vi var på samme regla dagen etterpå. Men det har gitt seg. Varte ikke så lenge heldigvis.Redsel og tvil derimot den er med meg enda. Jeg har vel gjennomsnittlig hatt et sammenbrudd daglig siden jeg fant ut hvordan ståa er.”

silje mariela graviditet formbilde

Det var så rart å se hvordan kroppen endret seg. Tok tid å venne seg til. Det tror jeg er helt normalt.

Så det var mine tanker rundt min første graviditet. Jeg var livredd. Tror det er vanlig det også.

Stor klem fra SIlje Mariela


 

 

 

Click here to subscribe

Trening etter fødsel. Er du EGENTLIG klar?

Jeg har blitt mer og mer konservativ med å anbefale styrketreningsprogrammer rett etter fødsel. Hovedgrunnen til det er at mange rett og slett ikke er klar for det (!). Selv om hodet vil og kroppen “føles” bra. Jeg har vært i kontakt med jenter som både har opplevd å få nedfall av livmor etter fødsel (med stor sannsynlighet for at tung trening uten at bekkenbunnsmusklene har tålt det, kan ha vært en medvirkende årsak), og magemuskler som overhode ikke går sammen.

Jeg mottok denne mailen fra en jente som hadde lyst å komme i form etter svangerskapet. Hun spurte hvilket treningsprogram jeg kunne anbefale henne for dette formålet, og jeg ba henne først og fremst sjekke at kroppen var KLAR for trening.

kvinnehelse trening etter fødsel

Jeg har også snakket med jenter som har takket meg for at jeg sendte dem videre til kontroll før vi har gått i gang med noe. En par jenter var også veldig glade for å bli “sendt videre” da det viste seg at de ikke hadde kontroll på bekkenbunnen sin, og ei heller hadde lært ordentlig knipeteknikk (Ja det ER faktisk en teknikk!).

Jeg kunne selvsagt sagt at “Hey, jeg kan teste diastasen din, og se om du er klar for å trene!”, men for det første er jeg ikke stødig på det i det hele tatt (selv om det høres kult ut på papiret), og ei har jeg peiling på bekkenbunnsmuskler. Som forøvrig krever en “innvendig” sjekk for å testes. Både om du kniper riktig + styrke. (Merk: Dette er ikke det samme som gynekologisk undersøkelse som gjøres på 6ukerskontrollen).

klinikk for alle anbefaling

Hadde bare lyst å nevne dette for dere, da mailen, som nevnt tidligere, florerer av meldinger fra gravide jenter og jenter som vil i gang med trening etter fødsel.

Så til dagens IKKESPONSEDE anbefaling:

Om du holder til i Oslo, så vil jeg VARMT anbefale kviennhelse-osteopatene Mona Valstad og Ingvild Annerud på Klinikk for alle på Majorstua. Selv er jeg såå fornøyd med begge to, og jentene jeg har sendt dit har vært henrykte over å bli så godt mottatte av terapeuter som KAN sakene sine. Jeg får virkelig ikke rost disse dyktige damene nok!

TAKK FOR DEN FANTASTISKE JOBBEN DERE GJØR, INGVILD OG MONA!

kvinnehelse

Om du derimot holder til en annet sted i landet, så send på meg en mail, så skal jeg forsøke å finne ut hvem jeg kan anbefale deg å gå til!

 

Ønsker dere med dette en STRÅLENDE onsdag! 🙂 

Stor klem fra Norges mest håpløse blogger, som blogger.;P

siljemariela trening etter fødsel

 

Slik gikk p-pilleslutten

Endelig fredag, strålende sol, og man begynner å få varmen i kroppen igjen. Det er deilig det! Ellers så tenkte jeg bare å oppdatere dere litt etter p-pilleslutten min. Men før jeg går videre på det, så er det viktig for meg at dere vet følgende:

  1. Jeg oppfordrer ingen til å slutte på piller uten grunn. Det er nok av “Uhell”, og barn der ute som ikke var ønsket, men kom til verden grunnet voksnes egoisme og idiotskap. Så sånn sett så ønsker jeg med dette innlegget ikke å oppfordre til å slutte, med mindre det er god grunn til det.

Selv er jeg i 30 årene, har hjem, jobb, en snill mann, og er overhode ikke livredd lengre for å få et barn til (Selv om forhåndsregler tas, så har jeg den innstillingen at skjer det så skjer det. Og det er OK for meg!). Disse forutsetningene har jeg veid opp med, når jeg tok valget om å slutte. Så vet dere det. I tillegg viser det seg nå i ettertid at p-pillene gjorde mer skade på meg enn jeg hadde trodd på grunn av måten de virket inn på østrogen/androgene hormoner hos meg. (Det fikk jeg først vite av øyelege, og deretter bekreftet fra lege, og påfølgende studier)

2. Dette er MIN erfaring. Det er så individuelt hva som fungerer for ulike individer, så selv om dette ble min løsning, så er det ikke nødvendigvis din løsning.

Skjermbilde 2016-05-27 kl. 16.13.35

Sånn. Ok. Det er nå cirka 6 uker siden jeg sluttet med pillene, etter at det mildt sagt har vært et H** siden jeg startet på de, etter fødsel. Før fødsel fungerte de utmerket, etter fødsel fucka de opp alt fra sinnstemning til 3 måneder lange blødninger osv. Ikke kult.

Til tider var jeg der at jeg nesten ikke så vitsen i ting mer, og slike tanker skremmer meg veldig (!) da jeg stort sett er en glad jente som har det bra. Dette var veldig ulikt meg. Noen vil muligens kalle det svangerskapsdepresjon, men dette var på en annen måte, og startet umiddelbart når jeg starter på pillene.

Når jeg sluttet lettet sinnet kun dager etterpå. Det var akkurat som en svart sky som konstant var over meg, plutselig bare forsvant. Klart er jeg småhissig og sinna til tider, men på langt nær i samme grad som jeg var. Det var liksom svart enkelte dager. Så dette har vært natt og dag i forskjell for meg!

Og nå etter seks uker, så er jeg tilbake i syklus. Det er deilig når kroppen fungerer som den skal! Jeg syns det var en smule rart at jeg plutselig holdt masse vann, gikk opp et par kg, og ble vanvittig sjokofysen. Plutselig ble alt veldig logisk. ;P Hadde litt av dette med piller også, men ikke fullt så “ille”. Men alt i alt, verdt det! (Funfact- PMSsymptomer skal i utgangspunktet ikke være veldig heftige, så hvis du sliter med smerter, akne, nedstemthet, spotting,ømme bryster osv hver eneste måned, så er det som regel en underliggende årsak til dette! Ofte en ubalanse mellom kjønnshormonene; østrogen/progesteron)

silje mariela

Når jeg var yngre og hadde betydelig lavere fett% enn nå, så hadde jeg aldri blødninger. Jeg så på det som en bra ting da, men når man vet hvor viktig ting er for et fungerende system, så er jeg glad jeg nå er i vater. Tar det som et tegn på at jeg fungerer som jeg skal 🙂 Uteblivende menstruasjon jenter (uten p-piller), det bør tas på alvor. Spesielt om det går lang tid eller at den plutselig ikke kommer.

Jeg ser det desverre ofte med jenter som kommer til meg, og det viser seg GANG PÅ GANG at

  • …lite fett og matinntak (Og ja, lite karbinntak gjelder også en del!)
  • …overdrevet mye trening

er årsak til dette. Alt dette i jakten på en “sunn kropp”. Det er så innmari misforstått at jeg har ikke ord.

konkurranseform silje mariela

På dette bildet hadde jeg INGEN syklus. Denne kroppen du ser her var overhode ikke rustet/klar for å bære frem et barn, og kroppen har sin måte å si fra om dette på; ingen eggløsning. Dette har derfor INGENTING med sunnhet å gjøre, i mine øyne. 

 

Uansett…Der har dere ståa. Så får jeg se da, nå fremover, om det å trene og spise etter syklusen er noe som viser seg å være hensiktsmessig for meg. For noen har det masse å si, for andre har det mindre å si. Time will show! Jeg kommer uansett å bruke syklusen min som et lite sunnhetstegn;)

syklus sunnhetstegn

Ønsker dere med dette en riktig GOD HELG!! I kveld blir det hjemmelaget hamburger og Idol. Hurra, og GO NORA (Den dama kan synge!!OMG !:)

 

Mammakroppen- Ett år etter fødsel

Det skulle faktisk ta et helt år før jeg fikk kroppen min tilbake etter fødselen.  Som dere vet så fikk jeg det jo for meg at jeg skulle gi meg selv maks 12 uker, og det var det. Men da dèt åpenbart ikke fungerte (Les historien her), så er jeg glad at jeg tok til fornuft og valgte å gi meg selv tiden jeg FAKTISK trengte.  Teknisk sett, kunne jeg nok nådd ting mye kjappere, men livet skjer, og det tar man høyde for. I mean, I had a baby for crying out loud. Dessuten var jeg lite treningsmotivert. Og ei har jeg noe jeg må bevise ovenfor hverken meg selv eller andre. Anymore;)

Det som forøvrig har overrasket meg mest er at jeg ikke har hatt mer enn gjennomsnittlig 3 økter per uke siste tiden. Tidligere var jeg innstilt på at jeg måtte ha 6, men i noen tilfeller kan man vel si at less is more. 😉 SPESIELT etter en fødsel, og når kroppen ikke har hatt harde økter på nesten 10 måneder. Ei har jeg heller gått sulten (Husk at MYE TRENING= GJERNE MYE MER SULT!) , eller egentlig ikke tenkt så mye på mat i det hele tatt. Ja, jeg vet at det muligens irriterer enkelte når jeg sier at jeg ikke har fulgt noe konkret plan på kosthold, men jeg har jevnt over gjort gode valg, basert på enkel kunnskap.

Jeg VET at fiskefilet tar meg nærmere målet mitt enn fiskepinner.

Jeg VET at kyllingfilet er bedre for kroppen min enn kyllingkjøttboller og schnitzlere.

Jeg VET at karbonadedeig gir mindre kalorier enn kjøttdeig og karbonader.

Jeg VET også at hamburgere, pizza og godteri ikke tar meg nærmere mål, men når jeg først spiser det, så nyter jeg det. 

Jeg VET også at sushi er et bedre valg for takeaway enn kebab

og jeg VET at det å spise 3-4 måltider per dag holder meg mett, gir meg energien jeg trenger og gjør at jeg ikke føler behovet for å småsnacke i mellom måltidene.

Jeg VET at det å innhalere maten gjør at jeg spiser mer, enn om jeg tygger maten min skikkelig og nyter måltidene mine. 

Jeg VET også det at for meg å spise frokost er ESSENSIELT, og det å spise siste måltid innen 21.00 på kvelden er et SMART MOVE, for både kroppen og helsa 😉 (Les mer på Børgefagerli.no!–> Biorytme) 

Men desto viktigere for meg er at jeg endelig har forstått dette

– Et og annet restaurantbesøk med kjæresten i ny og ne er HELT OK

– Et par glass vin i uka skader heller ikke

– Godteri smaker best i starten. Jeg mister interessen når smaker går over (Skal ikke mange bitene til)

– Selvpoppet popcorn er også ok en og annen onsdagskveld når man bare vil ligge i sofakroken, se film, og bare rett og slett har LYST på noe. 

Jeg tror nok at mitt endrede forhold til disse tidligere super-forbudte tingene, gjør at jeg nyter mer og har mindre tanker rundt det når det “skjer”.

Jeg mener, it is what it is.

Med det ønsker jeg dere alle en riktig fin påske!! Nyt solen, fjellet og familie. Selv skal vi på familiemiddag i dag, også blir det vinkveld med ei god venninne imorgen. Det gledes!!

Ellers er jeg mottagelig for å høre hva dere kunne tenkt dere å lese om her på bloggen.

STOR PÅSKEKLEM FRA SILJE MARIELA