…Jeg har lurt på hvorfor jeg har hatt veldig skrivesperre de siste månedene. Sannheten kom ikke før jeg faktisk turte å gi meg selv et ærlig svar på hvorfor.

Årsaken er pinlig å innrømme, og jeg hadde ikke lyst å vise verden utad noe annet enn at ting gikk “på skinner”. Men skal man late som at ting går på skinner, når det egentlig gjør det stikk motsatte, så blir det vanskelig å komme med noe fornuftig. Jeg kunne valgt å late som- Det er lett det i ett blogginnlegg. Men jeg velger heller å dele, så får det bare briste eller bære.

 

Jeg gikk nemlig rett i den fordømte fella som jeg lovte meg selv å ikke gå i. Men blendet av målet, mistet jeg fornuften…

Som dere vet så fikk jeg en ekstremt treningslyst etter fødselen. Det føltes ikke som jeg hadde gått med et barn i magen i ni måneder, og jeg kjente knapt at jeg hadde vært igjennom en et-døgns lang fødsel (Takker forøvrig treningen for at utdrivningsfasen gikk raskt og tilnærmet smertefritt!).

Kroppen fungerte som aldri før, energien var på topp, og kroppen responderte veldig godt på alt jeg gjorde. I tillegg så raste kiloene av med en gang jeg begynte å spise godt og ta vare på kroppen min. Jeg følte at jeg begynte å komme tilbake til meg selv.

Helt til nedturen kom…

Dette høres kanskje litt håpløst ut for noen av dere, og jeg syns faktisk det er pinlig å innrømme dette, men til og med fra FØR jeg fikk lillegutt var jeg innstilt på at jeg skulle gi meg selv 12 uker til å komme i god form igjen. Jeg skulle ha tilbake kroppen min slik den var før fødselen, og jeg skulle være like sterk. Jeg vet at mye kan skje på 12 uker, og det var tidsfristen jeg satte meg…

Jeg var fast bestemt på å vise at “dette klarer jeg!”. For det er jo det vi fitnessbloggere mater egoet vårt på- vise verden at vi KAN – og kan jeg, kan alle, right?

1a465446d83de3ed6d4b818e5bd18f04

 

Men hva om de målene man setter seg ikke henger helt på greip med “den nye” kroppstilstanden, psyken, og det “nye” livet man har blitt kastet inn i?  Misforstå meg rett; jeg er opptatt av at mammaer skal ta seg tid til seg selv uten å føle seg som dårlige mødre av den grunnen, og jeg syns heller ikke at man bør gi opp drømmene sine fordi man er blitt et menneske til. Men det var dette med tidsperspektiv; Må alt skje med en gang? Må alt skje i går?

Treningen i starten var terapi for meg. Jeg TRENGTE den tiden alene for å fungere som et menneske. Det føltes godt, gav meg overskudd, og jovisst fungerte det for å få tilbake både styrke og muskler. Jeg ble mer og mer målbevisst, og jo mer synlig resultatene ble, jo mer sulten ble jeg på å bli enda bedre…

 

Helt til det sa stopp. Kroppen ville ikke mer…

Jeg hadde ikke mer energi igjen. Tanken på trening gjorde meg dårlig. Knebøy, som alltid har vært en glede, var plutselig noe jeg grudde meg til. Benkpress det samme. Jeg fikk tilnærmet makspuls etter noen få pullups, og tanken på å fullføre øktene jeg hadde startet på tappet energien enda mer. Jeg hadde rett og slett kjørt meg for hardt.

Ikke nødvendigvis på trening, da jeg føler jeg har tatt det greit med ro under selve treningen, men midt i en alt for hektisk hverdag ble det for mye for meg. Jeg mistet all energi, kunne sovne når som helst, jeg var svimmel, uvel og orket ikke tanken på å gjøre noe som krevde tankevirksomhet eller fysisk aktivitet.

Jeg konkluderte med at jeg nok sikkert hadde jernmangel, det kunne jo umulig være jeg selv som hadde pushet meg for hardt? Jeg KAN jo dette faget. Eller? En test hos legen viste at alle prøvene var normale. Hormonene var normale, og det var ingenting å si på helsa medisinsk sett. Likevel var jeg ekstremt sliten. Bare det å gå opp en trapp var heftig nok. Jeg dro et par ganger på trening for å få bekreftet for meg selv at det ikke bare var latskapen som hadde tatt meg. Men når man er utkjørt etter 15 minutters trening er det et tegn på at ting ikke er helt som det skal.

 

Jeg hadde rett og slett gått meg litt vill i min egen vilje og mitt eget ego.

 

Jeg forventet at jeg skulle klare å sjonglere med tusen ting på en gang. Jeg hadde jo klart det før, hvorfor skulle det ikke gå nå? Flytting, oppussing, støv og kaos, salg av leilighet, amming og barnepass, jobb, og trening kombinert med et fryktelig dårlig kosthold(!) burde jo gå det, ikke sant? Hadde jeg hatt en kunde som hadde fortalt meg at dette var hverdagen hadde varsellampen min gått med en gang. Hvorfor så jeg det ikke selv?

 

allthethings

Medisinsk som sagt, så fungerte ting som det skulle. Men mye tankevirksomhet, lite hvile, våkenetter og kaos på alle kanter kan fort bli heftig for nervesystemet. Når kroppen ikke vil, så nytter det ikke hvor mye viljestyrke man har.

Er det stopp, så er det stopp.

Jeg tror ikke treningen i seg selv er årsaken til dette, men jeg tror kombinasjonen av flere ting i en og samme settting var en utløsende faktor. Som jeg også har nevnt tidligere, så har jeg hatt en utfordring med å få i meg nok mat. Når man i tillegg skal amme en liten en, så er det ENDA viktigere at man virkelig er påpasselig med matinntaket. Selv startet jeg ut veldig bra, men klarte ikke opprettholde gode vaner når det ble kaotisk. Jeg tydde til lette løsninger som questbars, yoghurt, proteinshaker, og koffein TIL FROKOST, MIDDAG OG GJERNE KVELDS!!

Det er så rart for når man er midt oppi det, så virker det som en god løsning for folk i farta. Det er jo “sunn mat”, ikke sant? Fader, sunn mat har ingenting med saken å gjøre; man trenger ORDENTLIG mat! Det er helt greit å ta questbars etc. som mellommåltid, men det er IKKE greit som hovedmåltid! Vær så snill jenter, lov meg å ikke gå i samme fella.

Jeg tok meg en god prat med mentor Børge Fagerli, og han har hjulpet meg på rett kjøl igjen. Det blir straks mer virkelig når man hører andre si at man er litt ute å kjøre. Man er så god til å fortelle andre hva de bør gjøre, men når det kommer til seg selv er det fort å bli blind.

silje mariela baby

 

Jeg har heldigvis begynt å komme til hektene igjen. Er ikke 100% i farta, men jeg tar en dag av gangen. Overskuddet er i hvertfall på en stigende kurve, og jeg tror aldri jeg har vært så takknemlig for følelsen av overskudd før. Tidligere tok jeg bare tatt det for gitt at det var der.

Dette er ikke en episode jeg er stolt av, men jeg kan med sikkerhet si at jeg har lært. Jeg har rett og slett forventet litt for mye av meg selv til å være nybakt mamma. Jeg trodde jeg “tok vare” på meg selv, men det viser jeg at jeg har gjort det stikk motsatte…

 

Misforstå meg rett;

Trening går jeg 100% god for etter fødsel

Egentid går jeg 200% god for etter fødsel

…Men å forvente at man skal være superkvinne på alle punkter i livet, på den tiden i livet at kroppen trenger ekstra ro og omsorg; Dèt er toppen av galskap.

Jeg har alltid likt det litt ekstreme, men jeg har nådd min grense. Du kunne nok sikkert sagt “Hva var det jeg sa!”. Bare synd det ikke nytter å bli fortalt hva man bør gjøre. Man må som regel oppleve det selv.

Egen coach!

Jeg begynner endelig å komme tilbake til meg selv.  Og kjenner allerede at overskuddet og treningsgleden begynner å komme tilbake. Det føles veldig godt. Men ja, som coach er jeg litt småbitter på meg selv. Ikke for at jeg har “feilet” som coach, men for at jeg hadde det så travelt med å bevise at “jeg kan!”, som førte til at jeg kjørte kroppen min i grøfta en tid den hadde trengt mer tid og pleie enn noen gang før…

evolution_super_6518Jeg tar nå et stort skritt tilbake, for å komme to skritt frem…og tar tiden til hjelp.

Dessuten; hva skal man med en kropp som er flott å se på, om den ikke fungerer i hverdagen?

Takk for at du leste!

Stor klem fra Silje Mariela

 

 

 

Pin It on Pinterest

Shares
Share This