Det er ikke uvanlig å blir frustrert under en graviditet. Det er store endringer som skjer, og det er ikke uvanlig at alt av vaner, matvalg og treningsrutiner blir snudd litt på hodet. Kroppen endrer seg fysisk, og mange går fra målrettet og prestasjonsfremmende mål, til vedlikehold om ikke mindre. Endringene skjer ofte også raskere fysisk, enn hva hodet klarer å omstille seg på på samme tid.

En ser ikke at det er en liten spire i magen sånn helt i starten, men det kan skje relativt merkbare endringer med kroppen likevel. Er du vant til å være aktiv, vant til å være i god form, vant til å spise godt, og ha en kropp med overskudd og energi, ja, så er det vanskelig for mange å stå i endringene som skjer. Alt man har jobbet “så hardt” for er plutselig borte som dugg for solen.

(Det i seg selv får meg til å stille spørsmålstegn om hvor verdt er det å “pine” seg igjennom dag ut og dag inn med frustrasjoner, lite energi, dårlig humør og lignende, for å passe inn i tidens “fitnesskropp”? Hvor mye får man egentlig igjen for det, sånn når man ser det store bilde? Spesielt når man faktisk kan komme i en fantastisk god form, som holder over tid, om man tar de stegene det tar for å komme dit uten å følge et rigid mønster? Klart vi ønsker å føle oss sexy, men hey, hvem har sagt at du ikke kan være sexy med mindre du følger et regime som ikke tillater kos og…et liv?)

Men det jeg kan betrygge med er at om du har grunnlaget der, så vil ikke grunnlaget forsvinne. Du vil derimot nyte godt av det i tiden etterpå.

silje mariela etter fødselstrening

Man må gjerne mene at det er egoistisk og forkastelig av en gravid jente å i det hele tatt kjenne på ubehag i forbindelse med en kropp i endring. Det er tross alt baby som skal være i fokus når man er gravid, og man skal være takknemlig for at man har fått denne gaven. Og selv om jeg er veldig enig i at det er baby som er hovedfokus (og at det er en velsignelse å ha et lite barn i magen!), så er det ikke dermed sagt at mor er et dårlig menneske om hun kjenner litt på frustrasjonen en graviditet medbringer fra tid til annen. Det er det jeg kaller å være menneskelig.

image.php

Hvorfor skriver jeg egentlig dette? Jeg har fått opptil flere forespørsler og spørsmål fra litt frustrerte jenter der ute som ønsker å vite litt mer om hvordan jeg personlig kom meg igjennom graviditeten min, og hvordan jeg taklet endringene det medførte.

Det første jeg kan si er at det finnes ikke noe riktig og gal måte å takle ting på. Men om min erfaring kan være med til å få en jente eller to der ute til å senke skuldrene litt, og føle seg bedre, så blir jeg glad for det.

bilde-39

De første månedene var jeg dårlig. Veldig dårlig. Morgenkvalmen varte cirka 20 timer i døgnet, og matlysten var nesten ikke til stede.  Det var rett og slett en pyton periode. Jeg var frustrert over alt jeg ikke fikk gjort, alle planene som gikk i vasken, og at jeg ikke klarte å bevege meg uten å få brekningsfornemmelser. Tanken på sunn mat, og kjøtt og proteiner generelt gjorde med dårlig. Ikke en gang proteinshakes med sjokoladesmak gikk ned. Oboy derimot! Jeg hadde stort sett kun lyst på bakevarer, sjokolademelk, ost og mr freeze. Ikke var dette noe jeg nektet meg heller skal sies, da det stort sett var det eneste som gikk ned.

Jeg glemmer heller aldri dagene før jeg fant ut at jeg var gravid; styrken hadde endelig begynt å komme seg skikkelig, treningsmotivasjonen var på topp, og jeg tenkte at Endelig begynner det å løsne for meg på treningsfronten- Det ble et heftig fall for meg der og da, å få vite at jeg var gravid, da jeg hadde brukt lang tid på å finne tilbake til treningsgleden igjen. Snakk om slag i trynet liksom;)

Fra og med fjerde måned begynte ting å se litt lysere ut. Både med tanke på matlyst og treningslyst. Men det var tøft å komme i gang igjen, og jeg var litt frustrert over “alt det tapte”. Jeg opplevde treningen til å begynne med som svært demotiverende. Styrken var borte, jeg hadde utholdenheten til en hvalros, og hvor iallverden var alt jeg hadde trent så hardt for de siste årene blitt av?  Jeg syns ikke det var noe særlig kult i det hele tatt.

Likevel utrolig deilig når jeg begynte å komme inn i ting igjen. Men vi snakker ikke 3-4 økter per uke. Neida, noen uker var det 0 ganger, mens andre uker var det 4. Enkelte uker var det 1 gang, og andre ble det knappe to økter på en uke. Det kan fint kalles sporadisk kontinuitet 😛

Et godt tips er å ta hver enkelt dag i graviditeten for det den er. Det er en kjent sak at forventninger som ikke innfris, skaper en følelse av frustrasjon og skuffelse. Dette kan igjen føre til en følelse av å mislykkes, om jeg kan bruke det ordet i denne sammenhengen. Fikse idèer og forestillinger om hvordan ting skal bli og hvordan ting skal være kan gjøre en gal. Tar du en dag av gangen derimot, så blir ikke skuffelsen over de dagene som ikke går som planlagt, så stor. Personlig så jeg treningsøktene mine som en bonus. Fikk jeg trent en dag, så var det helt konge. Hvis ikke, så var det greit det også.

De siste månedene begynte jeg å få litt mer faste mønster, og koste meg med øktene igjen. Vektene var mer enn halvert, men jeg begynte å venne meg til tanken at jeg kun trente for å vedlikeholde vanen, holde kroppen i gang, og for å gi den lille litt små “stresstester” innen fødselen skulle i gang. Så snart jeg la forventningene på hylla, så gikk alt mye lettere. Dessuten ble jeg veldig motivert av å lese om hvilke fordeler fosteret drar, av at mammaen trener.

Men søren heller, treningen var tung likevel! Jeg kan forøvrig sitere en liten del av blogginnlegget jeg skrev i uke 36 av graviditeten;“Sannheten om min trening og forventninger”

  1. Jeg puster og peser som ei purke under økten.
  2. Andre ganger skal kalle meg heldig om jeg i det hele tatt klarer å puste.
  3. Jeg dør nesten av å gå trappene opp til frivektsavdelingen.
  4. Jeg må noen ganger bare holde meg litt fast i racket for å komme til meg selv i mellom settene.
  5. Jeg må løpe på do et par tre ganger i løpet av økten. Ser dette som min cardio. Blir forøvrig like skuffet hver gang, da det føles som jeg virkelig må tisse, så er det bare falsk alarm.:P
  6. Jeg kan plutselig få intense luftsmerter som gjør at jeg bare må stoppe opp med alt jeg gjør.
  7. Jeg blir stadig vekk varm og ukomfortabel, og da tar jeg som regel å pakker sammen tingene mine og stikker.
  8. Holder jeg på for lenge, så kan bekkenet begynne å murre litt (som regel når jeg har vært på trening for lenge + ikke gjort tilstrekkelig med støtteøvelser).
  9. Innimellom bruker evigheter i et rack, på en eller to øvelser (Jeg er nok hu irriterende dama som aldri blir ferdig).
  10. Jeg fristes til å legge på mer vekter enn jeg burde, fordi jeg føler meg svak. De gangene jeg faller for fristelsen sier kroppen raskt i fra.
  11. Noen ganger trener jeg kun to øvelser, så stikker jeg igjen.
  12. Jeg tar nok irriterende lange pauser i mellom settene.
  13. Noen uker så blir det kun 1-2 økter.
  14. Noen uker har det vært null(!) trening – Ja faktisk.
  15. Jeg syns det er litt småtungt å trene. Spesielt nå. (uke 36).
  16. Jeg føler meg, og ser lite grasiøs ut når jeg skal komme meg opp fra gulvet når pausene mine er ferdig
  17. Kjenner også at lillegutt har lagt seg godt til rette, slik at jeg stadig får både støt og trykk ned mot bekkenet. Digg er det ikke, men jeg vil ikke la det styre meg heller.

Jeg vet ikke om dette hjelper noe særlig til deg som er vordende mor, men kanskje godt å se at ting ikke bare er fryd og gammen, selv om det kan se slik ut fra utsiden noen ganger? 😛 Jeg tror ellers det er viktig å se den store sammenhengen og det store bildet. Det er snakk om kun 9 måneder + barselperioden. I den store sammenhengen er det faktisk ikke allverden (selv om det kan føles slik;)

 

Ønsker dere alle en riktig fin søndag! Om du forøvrig vil sjekke ut dagens VG, og om min reise fra fitness-fanatiker til mammalivet, så kan du lese om det her.

silje mariela treningsprogram

 

Klem fra Silje Mariela & Aron

 

Pin It on Pinterest

Shares
Share This